Det er rart å tenke på at for ett år siden var min virkelighet en helt annen.
Jeg leser gjennom dagboken min fra Nepal, og 19. november i fjor var en dag jeg møtte et menneske til forbilde.

Utdrag 19.11.08:
"I dag var vi tre jentene på barnesenteret for å undervise i nepali og engelsk.
Det var vell heller vi som fikk lære fremfor de små barna. Vi fikk nemlig høre den eldre damens historie om hvordan hun har ofret hele sitt liv for at fattige barn skal få utdanning. Sterkt."

Jeg leser videre i dagboken min. Alle menneskene som har vært til inspirasjon for meg. Jeg leser om daglige samtaler med mennesker som har ofret alt for sin tro. Familie, venner, fremtidsdrømmer. Hvordan Jesus er det eneste de har. Ett håp som for alltid er levende for dem. De har alt de trenger - i Jesus Kristus.

Kan jeg med ærlighet si at Jesus Kristus er alt jeg trenger - og mene det? Kan jeg ærlig si: Jesus - Ta mitt liv og form det som du vil?

Så er det igrunn ingen stor hemmelighet at veien til mitt hjerte går gjennom magen. I går vant Siv Helen nok en bit da jeg kom inn døren til lukten av hjemmelaget fiskegrateng.
Fantastisk.

Etter en inspirerende, ærlig og iderik helg på Hald, setter jeg meg på flyet mot Bergen. Med forsøk på å være en litt flittig student finner jeg frem pensumboken kristen tro og livstolkning, og jeg merker fort at mannen ved min side kikker i boken, på meg, på korset på halsen og tilbake i boken. Er du frelst spør han meg plutselig, og jeg, litt overrasket over denne direkte mannen, får frem et bekreftende ja. Han rekker ut en hånd og presenterer seg Roy, en av mine brødre i Kristus.

Jeg prøver meg på en samtale, og spør hva han skal i Bergen. Roy lukker øynene, og puster rolig inn og ut nesen: 'Gud kaller på meg'. Han åpner øynene og smiler. 'Gud har kalt meg til Bergen for en natt sammen med rusmisbrukere'.

Nå nærmer klokken seg halv 11. Regnet og vinden har tatt med seg de siste bladene på treet utenfor vinduet mitt, mens kulden siger inn gjennom en liten sprekk. Jeg tenker på Roy. Akkurat nå er han sammen med mennesker samfunnet marginaliserer, støter ut og unngår, og skamfult må jeg innrømme at jeg er glad jeg sitter inne.

Ja, jeg blir skamfull. Over meg selv og over hvor trygg jeg føler meg i komforsonen min. Tørr jeg la Gud kalle på meg? Hva hjelper det å reflektere rundt hva kristen tro innebærer, hva hjelper det å snakke om det, når en ikke handler? Å være kristen dreier seg om hverdagen. 'Du må begynne å se virkeligheten rundt deg, Marianne', sier Roy, mens han tar ut bagasjen fra hyllen over.'Den er der nemlig. Kanskje det er på tide å gjøre noe med den?'

Jesus møter mennesker der de er i sine situasjoner, og gir dem menneskeverd. Hvem er vi til å heve oss over tiggere og rusmisbrukere? Hvorfor tør vi ikke se dem i øynene?

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet.
1.joh 3:18

Jeg våkner opp om morningen, og jeg stiller meg selv inn på autopilot. Jeg bare gjør det vanlige.. Uten å stoppe opp. Uten å tenke.

Det er mens jeg pusser tennene at det går opp for meg: Det er ingen dag som er vanlig, og heller ikke tilfeldig. Hvert eneste minutt er en velsignelse fra Gud, og mens almanakken min er full av alt som skal gjøres og burde gjøres, tikker dagene forbi.

Gud har skapt smil, latter. Alt det vi ser rundt oss.. Hvordan kan det komme av ingenting? Eller bare være helt naturlig? Hvordan kan vi gå i en park i London og forundre oss over ekornene? Hvordan kan vi vite at mennesket er enda mer sammensatt enn et ekorn, men likevel bryte oss selv ned med meninger, tanker og frykt?

Jeg tror Gud vil vi skal stoppe opp med blikket løftet. Begynne å få øye på de små øyeblikk i hverdagen, og i glede si takk for å få svelge, ta et knebøy og lukke øynene. Gud ønsker ikke å ta fra oss, men gi til oss. Gud har skapt, og se.. Det var overmåte godt.

Ikke gå glipp av det.

Etter en uke i London på besøk hos Ingrid, lander flyet mitt i Bergen, og jeg smiler.
Cookies, nepali- resturant, te, utslitte bein og hullete converse, røde busser, tørt løv, Hyde- park, musical og duftende sengetøy.
En fantastisk tur.




Takk Ingrid!

Jeg lurer på hvorfor vi nordmenn ser ut som om vi bærer verdens byrder på våre skuldre. Så mange trøtte, irriterte og likegyldige ansikter på en gang - og det bare på en busstur.
Er det virkelig ingenting å glede seg over?
Det overrasker meg, og jeg blir igrunn litt skremt.

Jeg sitter ved den blå stein, venter og ser på menneskene som går forbi. Det er da jeg får øye på denne mannen. Mannen med en rusten sykkel. Han samler sammen sine utslittte og brukte saker - det ingen andre vil ha. Han går lutet, og man kan begynne å lure. Lure på hvordan han en gang var. Hvorfor ble han slik, denne mannen med sykkelen? Så mange tanker, meninger som vi gjerne aldri vil forstå - og som værtfall ikke vil hjelpe han.

Jeg finner frem lommeboken og lurer på å gi han noen mynter, men... Tenk om. Tenk om jeg kanskje måtte bruke myntene selv? Unskyldninger. Mange av dem. Jeg blir sittende ved stenen mens jeg ser den lutede ta små steg om gangen. Rolig. Uten å bry seg om blikkene fra den fremmede og travle folkemassen. Virker som om han ikke bryr seg om dem. Kanskje har han glemt. Glemt hvordan det er å bli elsket, å bli berørt, satt pris på. Jeg ser et lite barn. Det er en liten gutt som kommer springende og glad bort til han. Den lille stryker den gamle på armen og smiler, mens en liten hånd med ti kroner rekkes frem. "Værsågod", sier han. Den gamle får en rykning i munnviken og svarer takk. En hullete lommebok åpnes og mynten puttes oppi, mens gutten får øye på noen duer og springer etter dem.

Det går opp for meg: Barn har så mye å lære oss. Uten unnskyldninger og uten menneskefrykt er de seg selv. Spontane, lekne og hjelpsomme.
Må vi bli som barn igjen.

Høstens Planer:
Sy: kjole, skjørt
Hekle: knapper
Strikke: alpelue, hansker, bolero, sokketøffler
..
Og ja. Studere.

I en travel studenthverdag er det jammen meg godt å ha kaffekos med Siv Helen - og ikke minst en fantastisk god pappa som stiller med hjemmebakt eplekake og nypresset eplejuice fra Hardanger.



Takk Hardanger
Takk pappa

I dag har jeg hatt en slik dag. En dag der jeg kjenner at luften lukter. At kulden svir i nesen og at det prikker ut i fingertuppene. Hjertet dunker, og jeg må trekke pusten noen ekstra ganger for å vite at jeg faktisk er.

Etter en dag hvor setningen "alt er relativt" har blitt ledd av, må jeg spørre meg selv: Er dette sannhet? Jeg velger å tro: NEI!
Jeg ønsker å følge Jesus. Den kristne tro setter overgivelse til barmhjertighetens Gud sentralt. Gud kommer til oss som kjærlighet, i kjærlighet og for kjærlighetens skyld. Dette gir meg retningslinjer og fokus i en verden påvirket av en rekke romantiserende og sentimentale trossamfunn. Jeg velger å tro på den sterke, forvandlende kjærligheten i Jesus Kristus.

Dette gir meg mening, trygghet, glede, trøst, frihet. Jeg smiler og sender opp ett stille takk. Takk for at jeg får trekke pusten enda en gang, kjenne hjerte dunke og høstkulden svi i nesen.

"..for jeg vet på hvem jeg tror på"
2.Tim 1:12

Ukens overraskelse:

Salsadansing med NEPALESER i Bergen.

Du kan tro jeg ble passe bevegelseslammet på dansegulvet.
Men heldigvis: med en nepalesers hofevrikkinger kan man ikke gjøre annet enn å vrikke med.